Hvis du er i rette alderen, vil du nok oppfatte dette som et teit spørsmål. Alle kjenner vel liksomvennen til Albert Åberg. Han som hadde ”bortet” pipen til pappa, men som også fant den igjen. Skybert som måtte flytte fordi pappa hadde fått nok, men som kommer igjen når Albert trenger ham. Eller Skybertina, som er min kvinnelige variant. Hun som kommer når jeg trenger det, eller når jeg absolutt kunne vært foruten. Hun jeg er når jeg gjør ting som egentlig ikke jeg ville gjort, som er den som tør å bryte regler, prøve nye ting og sier ”drit og dra!”.
Finnes det flere eksempler på slike alter egoer?
Joda. Verdenslitteraturen er full av dem.
Timmi Gresshoppe var Pinocchios samvittighet. I situasjoner der han trenger moralsk rettledning, kommer gresshoppa med lure råd. Pinocchio blir ikke en ordentlig gutt før han lærer seg forskjellen på rett og galt, på sannhet og løgn, og lærer seg å høre på sin samvittighet.
Her er forøvrig bilde av en naken Pinocchio – antakelig tatt før han er blitt en ordentlig gutt.
Andre historier handler om levende kosedyr. Tigern er Tommys beste venn som får skylda for de verste utbruddene til Tommy. Tommy har også en livlig liksomverden i hodet. Dumme ting som skjer rundt ham i virkeligheten, blir en del av en liksom-historie. Frøken på skolen eller mamma blir ofte til monstre som han må overvinne.
Skybert kan vel best karakteriseres som en liksomvenn. Liksomvenner er helst knyttet til episoder i barns liv. Voksne med liksomvenner regnes for å ha bikket over i rekken av psykiatriske tilfeller. I TV-serien Doc Martin må legen forholde seg til en mann som bor avsides til sammen med et mannshøyt kjempeekorn. Det er forøvrig ekornet som forlanger anti-psykotika... I filmer som The Shining og Hide and Seek er de usynlige vennene med på å fyre oppunder horror-følelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar